Å løpe i hamsterhjulet....

«vi ses

sa hun og ble borte

for godt», skriver Jan Erik Vold

Det passer godt å minne oss på at «På gjensyn» kan være et siste farvel. Hvorfor skriver jeg det? Det er et spesielt avisoppslag jeg har tatt vare på. Det stammer fra 11. feb. 2017. Det starter slik: «En septemberdag i 1992 fikk hun den verste beskjeden en mor kan få. Hennes yngste sønn hadde tatt sitt eget liv».

Det er et oppslag om Gro Harlem Brundtland. Overskriften er: «Det er virkelig et sjokk i livet. Og den sorgen varer evig». Og Gro sier mye klokt i stykket. Hun sier bl.a.: «Sorg er en del av livet for de fleste av oss, men tapet av et barn er forferdelig. Det blir aldri erstattet». Ja, det kan jeg skrive under på. Og nå sitter både hun og ektemannen Arne Olav og lurer på om de kunne ha gjort noe for å hindre selvmordet. Jeg tror at det er en fåfengt tanke. Mest egnet til å plage seg selv. Men kanskje vanskelig å skyve fra seg.

Mange av oss har både lest om og sett Lene Marlin. Hun skammer seg ikke over at også hun forsøkte å ta sitt eget liv. I stedet snakker kun åpent ut om det. Til hjelp for seg selv og helt sikkert for andre. Hun har vist hvordan vi kan snakke om ting, at det er håp og at det er hjelp å få. Vi har også lest om at det begås i snitt ett selvmord hver dag i Norge. Utrulig trist å tenke på.

Det er en grense i hvert menneske. Hvor lenge man klarer å leve slik. Mens stormen raser for full styrke inne i dem, må de så godt de kan holde masken utad. Selv om de blir en god skuespiller av å slite med depresjon, så går det ikke i lengden. Det er hjelp som behøves. Og når hjelpen ikke er der, da skjer tragediene. Trist, men sant. En slik hendelse hver dag, året rundt. Jeg vet ikke hva jeg skal si.

«Er du stressa, Torstein?» jeg vet ikke hvor mange som har stilt meg det spørsmålet. Og jeg har alltid svart nei. Og ment det. Jeg er bare slik og kanskje jeg oppleves slik. Men så fikk jeg meg en kilevink. Kroppen og psyken sa ifra. Dette vet jeg en god del om! I over 40 år løp jeg i hamsterhjulet. Fra den ene lederjobben til den andre, med mer og mer ansvar og innflytelse. Og politikken kom på toppen av det hele. Og jeg har en innebygd egenskap. Jeg vil alltid være best. Koste hva det koste vil. Min strategi var å legge lokk på følelsene, ikke kjenner etter, og rase videre til alt jeg måtte, burde og skulle gjøre. Men etter hvert presset det seg frem en veldig uro og frustrasjon. Jeg hadde mye bekymringer, negative tanker og dårlig samvittighet. Jeg følte at jeg løp og løp, uten å strekke til. En indre tomhet. Jeg mistrivdes, men holdt det for meg selv. Hvorfor? Det bare ble slik. Og jeg skylder ikke på noen. Vi er selv ansvarlige for våre liv, og vi kan ikke legge skylden for alt negativt på andre. Vi må ta tak i eget liv og gjøre det beste ut av mulighetene som finnes. Trivsel kommer ikke av seg selv, og lykke er en muskel som nå trenes. Med meg gikk det bra til slutt.

Det er da jeg tenker på diktet «Veier» som starter slik: ««Det er uendelig mange veier å velge, og jeg har valgt mange. Jeg har dundret inn i blindveier, snodd meg gjennom svingete stier som endte med at jeg gikk meg vill, fulgt andres ruter inntil jeg til slutt innså at de ikke var mine». Kanskje var det også slik i i mitt tilfelle? Det er ikke annet å si enn at jeg tror vi gjør noe ufattelig dumt hvis jakten på det beste blir vår målestokk.