Så er det tid for å mimre litt. Og da starter jeg slik: «Tro aldri at du kan skjule det skammelige du har gjort, for selv om du skjuler det for andre, vil ditt eget hjerte vite det». Jeg kommer litt tilbake til det på slutten av historien. En historie som blir litt springene. Vanskelig å systematisere tankene.
Når jeg sitter slik og skriver så er det ett spesielt minne som ofte dukker frem. Gleden min mor viste da jeg som 15-åring ga henne et armbåndsur i gave da jeg kom hjem etter tre måneder på seifiske på finnmarkskysten. Hun brukte den i alle år og når hun hadde slik arbeid at det ikke var mulig med klokke på armen hengte hun den på en spiker ved siden av kjøkken vinduet. Jeg husker at da vi besøkte henne dagen før hun døde, så minnet hun meg på klokken. «Klokken henger på spikeren på kjøkkenet, sa hun. Da skjønte vi at nå var hun ute på sin siste reis.
Ofte leser vi om mobbing i avisene. Bare så det er sagt. Mobbing finnes i alle settinger. Barn mobber barn. Voksne mobber barn. Barn mobber voksne og voksne mobber voksne. Å tro noe annet er naivt. Mobbing er vanskelig å få bukt med. Det kan sette arr i et menneske som kan få katastrofale følger.
Hva sier samfunnet og vi politikere til dette? Når et mobbeoffer ønsker å reise seg og helbrede gamle sår? Tar man imot dem og holder dem i hendene? Er det ikke på tide å utvide skolegårdshorisonten, og ta dem imot? De som overlevde, mot alle odds? Inkludere dem, og vise dem at de er noe verdt. Som alle andre.
Rune Rudberg synger så sårt, men sant: På dialekt.
«Var det lettere å se henne den gang, med træler og sår og svidd hud? Nå har a nålstikk i arma, små arr etter gårsdagens skudd. For da ho gikk ut gjennom døra, då var det for seint då, for ho til å snu. Den blei for tung for ho, denna børa. Vi skulle hjelpa ho, jeg og du...»
Jeg lar minnene sige på. Og jeg husker det helt tydelig. Min mobbehistorie. Det var på skolen. Vi hadde tegning i den timen. Med tegnelærer Bakken. Et eiegodt menneske, noe vi elever benyttet oss av. Jeg kan se det i dag. Vi var slett ikke snille. Vi skjønte ikke hvorfor han av og til tørket en tåre. Jeg skjønte det senere. Og jeg tenke her jeg sitter: Hvordan kunne vi, en hel klasse være så ekkel og «stygg» mot denne snille og gode mannen? Jeg vet ikke. Det gikk sport i det. Og han stoppet oss ikke, bare bøyde nakken og tok imot. Jeg skulle gjerne bedt han om unnskyldning. Jeg tenkte faktisk på å gjøre det en gang jeg traff han i voksen alder. Han var blitt gammel, men han husket meg. Og sikkert alle de andre også. Dessverre, jeg bakket ut, og fikk meg ikke til å si unnskyld. Det er dessverre slik at; Sorry seems to be the hardest word!
Comments