På FB har jeg 892 venner. Jeg har venner i alle aldre. Noen eldre og noen yngre enn meg. Og en del er ganske mye yngre. Trivelig og interessant. Ikke alle kjenner jeg like godt. Noen bare av navn og enkelte på grunn av at de bor i samme kommune som meg. Jeg kan vel si det slik: Det er flere som kjenner meg enn jeg kjenner andre. Slik er det å være en lokal «kjendis».
Men så til saken som jeg har gått og ruget på i noen dager. Den dukket opp da den triste meldingen om at Guro Fjellanger var død. Altfor tidlig. Bare 55 år gammel. En tidligere minister og partileder. Jeg var venn med henne på FB. Det gjorde inntrykk. Så til den spesielle saken som av og til dukker opp i minnet. En sak som gjorde nesten uutslettelig inntrykk. Noe uventet og sørgelig. På FB -siden til en av mine yngre FB-venner kunne jeg lese: «Da kom tida di, kjære, og du sovna stilt å fredfullt inn i stua di. Sorgen og savnet e ubeskrivelig». Jeg måtte stoppe opp da jeg leste dette. Så ung, men likevel kom stunden. Nei, vi har ingen garanti for morgendagen.
Hun som skrev dette er relativt ung. Da var hun i sorg. Men hun vil sikkert klare å takle sorgen etter hvert, selv om avskjeden kom altfor tidlig. Men hvordan klarer hun det? Jeg vet ikke, men hun vil klare det. Kanskje vil hun gå til gravstedet hver dag. Kanskje vil hun gå tur i skog og mark, eller så vil hun se på bilder og etter hvert rydde vekk en del ting.
I den første tiden etter en slik hendelse antar jeg at alt er tungt. Men likevel. Det må gjøres av den det angår, det kan ikke settes bort til andre. Det finnes heller ingen oppskrift på en slik sorgprosess, hver enkelt må finne sin egen metode. I sitt eget tempo. Det bør ikke utsettes, for da kan det fort bli noe annet. Lett for meg å si, men jeg sier det likevel. Forsøk å se på sorgen som kjærlighetens pris, den prisen vi må betale for å knytte oss til hverandre. Prisen for å treffes er smerten ved å skilles. Kjærligheten og sorgen er samme sak, som krone og mynt. Kjærligheten er navnet på den ene siden, på den lyse og glade siden, og sorgen er den mørke siden. De hører begge med til det å være menneske.
Og så må vi huske på ordene: «Det er en tid til å lete, og en til å miste. En tid til å gråte, og en til å le». Vi liker det kanskje ikke, men det er bare slik det er.
Hvorfor skriver jeg dette? Det er jo ikke jeg som har den tunger sorgen. Ikke denne gangen. Det var ikke min tur denne gang. Det er hver sin tur. «For alt har sin tid – en tid til å sørge, og en tid til å danse».
Hva skal jeg si til slutt kjære lesere? Jo, jeg sier som filosofen Immanuel Kant: «Som motvekt mot livets mange sorger, har himmelen skjenket mennesket tre gaver: håpet, søvnen og latteren». Husk det.
Ha en fin dag. Livet går videre.
Comments