Årets elevundersøkelse viser urovekkende tall når det gjelder mobbing. Det forekommer mobbing i alle skoler, men enkelte stikker seg ut med svært høye tall.
Dette ble det orientert om på siste møte i hovedutvalget for oppvekst. Kommunalsjef Solveig Melby orienterte politikerne, og samtidig forsøkte hun å nedtone funnene i undersøkelsen. «Vi vet at det gir stort utslag når noen få elever oppgir at de blir mobbet, og vi får det i prosent. Det er disse prosenttallene som slås opp i media». Og flere av utvalgets medlemmer var kritiske til at avisa skriver om dette. De burde heller rose avisa for at de får dette opp på bordet, etter vår mening.
Til dette sa Melby: «Det er uheldig for ungene at skolen deres får et rykte som mobbeskole». Vi er uenig i det. De barna som blir mobbet fortjener at det blir tatt tak i dette, gjerne i full offentlighet.
Når utvalgets fremste politiker, Stig Karlstad, blir spurt om hans syn på de urovekkende tallene er han urovekkende ullen i svaret: «Selve tallet er bekymringsverdig, det er for høyt. Men når vi får forklaringene, så er jeg ikke bekymret. Vi vet at det arbeides godt med det, men selvsagt er alt over null, bekymringsverdig når det gjelder mobbing. Vi har fått klare forsikringer på at det jobbes godt med det».
For åtte år siden var en av oss underskrivere av dette innlegget, medlem av dette hovedutvalget. Den gang i Orkdal kommune. Også da var mobbing tema. Og svaret til oss politikere var det samme. Vi jobber med saken, og selv om prosenttallet er stort, så er antallet elever det gjelder lite. Hakk i plata.
Tallenes tale er klar. Mobbingen har ikke tatt slutt. Satsingen som det snakkes om, har ikke vært vellykket. Erkjenn det. Ikke fei problemene under teppet. Det hjelper ingen, og slett ikke de som behøver hjelp. Nemlig de som blir mobbet.
Det hadde vært mer troverdig om man hadde stått frem og erkjent problemet og ikke forsøkt å sminke det med å si at «selve tallet er bekymringsverdig, det er for høyt. Men når vi får forklaringene, så er jeg ikke bekymret», som utvalgsledere sa. Det burde han latt være.
Bare les hva «enda en mamma» skriver i torsdagens ST. Hun treffer spikeren på hodet når hun spør: «Er det jobben til en politiker å la seg berolige av forsikringer igjen og igjen?». «Blir det hyggeligere å møtes om man er enige om at er cirka såre vel?» Dette gjelder ikke bare innen skole, men like mye når det gjelder eldreomsorg.
For en tid siden leste vi en historie fra et annet sted i landet. En elev forteller. Jeg kommer aldri til å tilgi. Mest sannsynlig har de ødelagt livet mitt, sier han.
Han ble kalt brilleslange og sett på som en svekling. Han var en som ikke gjorde motstand. En som skulle tas. «Kjeven er most ned i gulvet. Han er 13 år og sikker på at han skal dø. En liten tiendeklassing strammer hendene rundt halsen hans, og nekter å gi slipp. «Du er ikke verd noe», knurrer han. Han svarer ikke. Bare ligger der urørlig, og kjenner de fysiske fornemmelse av å bli kvalt. Smerten er likevel sterkest i det han ser foran seg langs gulvet. Han ser skoene til medelever. Skoene til gjengen fra tiende klasse. Det er alle de som ikke sier eller gjør noe. De bare sto der og så på.
Slik kan livet være for de stakkar barna som blir trakassert og mobbet på skolen. Ikke tro at Orkland er noe unntak.
Vi husker hva en ung jente sa til oss da vi reiste tvil om mobbing i Orkdalsskolen: «Vær sikker. Elever mobber elever. Elever mobber lærere. Lærere mobber elever.»
Vi har inntrykk av at disse orienteringene som kommer etter negative oppslag i media fungerer som et slags «Abrakadabra» for politikerne. Alt er bra og er det ikke helt bra, så skal det bli det. Vi tror ikke på denne typen trylleformular.
Terje Selvnes Janicke Andresen Torstein Larsen
Leder Orkland PP Nestleder Orkland PP Gruppeleder PP
Comments