Det er bra å tenke på annet enn valgkamp. Derfor lar jeg tankene vandre fritt her på «Torstein hjørne». Jeg starter med å slå fast; Ja, jeg vant i livets lotteri. Og jeg kan ikke gjøre annet enn å takke. Takke for at jeg tross alt har vært heldig. De feste av jordens beboere fikk ikke gevinst. Tar vi livet vårt som en selvfølge?
Både jeg og mange flere av oss bør gjøre det oftere; å takke mer. Takke for at vi er den vi er. Takke for livet, og for alt det vi tross alt har. Har vi det så godt at vi tar det meste som selvfølge? Har taushet blitt vår måte å vise takknemlighet på? Jeg lar tankene vandre tilbake i tid.
Jeg husker hjemme. Hjemme hos min mor. Hun takket bestandig. Tar jeg feil når jeg tenker at det var mer takknemlighet før selv om de som levde da hadde mindre å takke for? I et av verdens rikeste og friskeste land kan vi spørre hvorfor ikke takknemlighet utgjør selve tankesettet vårt, og hvorfor det ikke er større sammenheng mellom levestandard og livsglede.
Jeg vil påstå at aldri har vi hatt mindre å klage over, men aldri har det blitt klaget mer enn nå. Dersom vi klarer å se på livet, helsen, maten, jobben, samfunnet, medmenneskene og landet vårt med mer takknemlighet, så blir vi både gladere og friskere.
Men det er dessverre ikke så enkelt. Noen har større en bør å bære på enn andre. Ingen er bare det du ser. Vi har de samme håp og drømmer; tenk om noen kan være glad i meg, tenk om jeg kan få meg kjæreste. Tenk om barna mine kan være friske, vokse opp og få seg et godt liv. Tenk om det kan bli fred i Syria. Til slutt står man ansikt til ansikt med et menneske som er til forveksling lik en selv. Forskjellen er at jeg datt ned på rett side av knivseggen. Jeg var heldig.
Dette vet jeg. Jeg var sjømann. Jeg traff mange i utfordrende situasjoner. Og når man snakket med dem og ble kjent med dem forsto man mer. Jeg traff søkende, tenkende, dype mennesker der man ikke skulle tro de fantes, blande hardbarkede uteseilere og krigsseilere. Og mye mer nakent og inn til beinet er det vanskelig å komme. Husk; ingen er bare det du ser.
Jeg husker krigsseileren «Tromsø». Jeg glemmer aldri en natt i Genova. Han kom om bord i dårlig forfatning. Da jeg etter beste evne skulle få han til sengs sa han til meg.
Torstein, jeg har mistet alt; Helsen, leiligheten og verdigheten, familien og venner. Jeg har ingenting igjen, men ta ikke fra meg troen min, uten den hadde jeg ikke klart dette livet. Jeg reiste sammen med «Tromsø» i over ett år. Sterk og stor utenpå, men ødelagt innvendig. Nervene.
Hvordan det gikk med Tromsø vet jeg ikke helt sikkert. Jeg fikk høre to år etter at han var død. Og ble begravet på en kirkegård i Brooklyn. Han kom aldri hjem til Norge, men han kom sikkert hjem til det han trodde på. Og det var nok for han.
Comments