Jeg ser ut av kontorvinduet nå klokken to på ettermiddagen. Det er regn/ sludd og det er kaldt. Dette været smitter over på meg: Jeg blir litt nedfor. Jeg blir trøtt om dagen og våken om veldig tidlig, mens det ennå er natt. Jeg tenker med lengsel i hjertet på sommeren og på lange, late, solfylte dager. Det gir næring både til kropp og sjel. Og det behøves fordi livet er slett ikke bare enkelt og lett: Livet er ikke for amatører er det mange som har sagt etter hvert. Med enkle ord sier det mye om livet, så krevende som de faktisk kan være. Og jeg sier det rett ut. Livet jeg har levd har ikke vært et liv for amatører. Det kunne jeg skrevet en hel bok om.
Noen ganger var det meg selv smerten og frustrasjonene, angsten og håpløsheten har rammet. Ofte er det andre. Denne vinteren og våren synes jeg mange rundt meg har hatt et krevende liv. Med sykdom, ulykker og død. Når jeg skriver dette går tankene langt tilbake i livet. Til en ung gutt med livet foran seg. Merkelig at dette skulle dukke opp nå, så mange år etter. Men det forteller noe om livet, om hvor hardt og kanskje urettferdig det rammer.
Det forteller om relasjoner som ryker. Sykdom og ulykker rammer. En av mine ungdomsvenner ble svært hardt skadet i en motorsykkelulykke. Han var sjømann og brukte pengene han fikk i avmønstring på å kjøpe seg motorsykkel. Han konfrontertes hver dag i etterpå med den ulykken i form av begrensninger, og sterke, konstante smerter. På et øyeblikk ble livet forandret. Drømmer ble knust og framtida ble seende helt annerledes ut enn han hadde håpet på og planlagt.
Det var en del av oss den gangen og i årene etterpå som ville trøste ved å si at det «nok var en mening med det.» Slike ord er ikke bare en fattig trøst, men direkte meningsløst. Og ikke bare det. Det kom andre ting på toppen av ulykken. Ikke lenge etter ulykken fant han den store kjærligheten. Han fortalte meg at det var som en flodbølge han ikke kunne kjempe mot. Han måtte hengi seg til den. 4-5 år etter var det over. Hun fant en annen. Sorgen og den fysiske smerten han opplevde ved bruddet, representerte en stor krise. Hele kroppen var i smerte i flere år. En smerte på toppen av smerten etter ulykken. Og han ble varig forandret, fortalte han. Og i dag? Jeg vet ikke. Vi har ingen kontakt mer. Men jeg husker han. Den tøffe gutten. Som vi noe yngre så slik opp til.
Nei, kjære venner. «Livet er ikke for amatører». Da er det greit å tenke på noe Karsten Isachsen, som nå er borte, så fint har sagt. «Jeg tror ikke vi er underveis til en solnedgang, men til en soloppgang».
Comments