Landbruket – fremtidens næring

Årets jordbruksforhandling er i gang. Bondelagets krav er fremsatt, og de mener at 6, 9 milliarder er nødvendig.

Det må til for å fortsette snuoperasjonen i norsk landbruk for å redusere inntektsgapet til andre grupper. Og denne gangen skal melkeproduksjon prioriteres.

Staten på sin side har kommet med et tilbud på under halvparten. 3,3 milliarder. På TV så vi en ung kvinnelig bonde som brast i gråt da staten tilbud ble kjent. Et trist syn, når vi vet at hun er en representant for en av landets viktigste og nødvendige næringer.

Og hovedstadsavisene med Finansavisen og Nettavisen i spissen kjører på. Helt urealistiske krav, kommenterer de. De skulle skjemmes av å bringe slike synspunkter torgs. Er det nå det? Er det urealistisk? Ønsker vi at unge mennesker skal ta over å fortsette å produsere mat. Hvis svaret er ja, så er dette et helt nødvendig krav viss bonden skal fortsette å være bonde, og for å få den yngre generasjonen til å bli matprodusenter.

Det er mange som opp gjennom tidene har kommentert dette med matpriser. Ja, prisene er høye i Norge for tiden. Men er dette på grunn av bøndene? «Folk er mer opptatt av hvilket drivstoff de gir bilen enn hva de tilfører kroppen», sa Linn Stokke i et TV-program. I dagens samfunn ser det ut som om det viktigste kriteriet når folk kjøper mat er pris. Selv om prispresset går ut over kvaliteten.

Og hele tiden er det bøndene som presses. Et eksempel. Et brød koster ca. kr. 30.-. Bondens bidrag til kostnaden utgjør ca. kr. 3.-. For de fleste i Norge er problemet disse kr. 3.-. De resterende kr. 27.- er det få som setter spørsmålstegn ved.

For melk det samme. En liter H-melk koster i butikk ca kr. 22,- pr liter. Bondens andel er ca kr. 5.-. Så det er ikke hos bonden «problemet» ligger.

Vi står jo alle og roper over oss om hvor dyr maten er, like fullt er det et faktum at de som har påtatt seg «kun å distribuere» maten, er endt opp med å bli noen av Norges rikeste menn med sine familier. Hvordan dette er mulig kan man med god grunn spørre seg.

Jeg har en barndom på et småbruk. Og jeg skal ærlig innrømme at da jeg var i skolealder regnet jeg ikke akkurat bondeyrket for å være noe «glamorøst». Jeg ville bort og ut. Men noe henger igjen. Jeg husker at foreldrene mine så ut over jordene. De hadde fått en flott og frisk grønnfarge. Det var det fineste synet de som småbrukere viste. I dag skjønner jeg dem. Etter som årene har gått har jeg fått en stadig økende respekt for bønder.

Og det er ikke rart. De er hardtarbeidende, smarte mennesker som vil sørge for at du kan få de beste råvarene som er mulig. Norske bønder har hatt en særskilt stilling i Norge. Denne særstillingen er nå satt under press. De som står for dette, kan ikke vite hva som settes på spill. Kulturlandskapet, matsikkerhet, jordbrukstradisjoner og den frie bonden er verdt å ta vare på. Det er for viktig til å spille bingo med.

Bøndene har også selv sett dette. De har tidligere tent opp varder over hele vårt langstrakte land, for å protestere mot landbrukspolitikken og for å vise at de brenner for landbruket. De har kjørt i traktor-tog inn mot byene. De har protestert på andre måter. Det ser ikke ut til å hjelpe.

Selv om jeg ikke er bonde, har jeg lyst til å «brenne» sammen med dem. Hvorfor? Landbruket er svært viktig i Trøndelag og i Orkland. Det er en næring som gir mange arbeidsplasser direkte og som skaper enda flere. Næringen er også en særdeles viktig bidragsyter til at mange kommuner i Trøndelag oppfattes som attraktive kommuner å bo og arbeide i. Det viser også folketallsutviklingen.

Derfor synes jeg at landbrukets stilling og vilkår bør settes på kartet i den politiske debatten i enda større grad enn det som er tilfelle i dag.

Orkland kommune er ikke bare industrikommune nummer en. Vi er også en viktig landbrukskommune. Og vi må handle deretter. Vi må støtte når det er behov. Vi må gi ros når det er grunn for det. Vi må fortelle de unge at dette er en næring det er Interessant og lønnsomt å satse på.

Vi er avhengig av at unge tar over og satser om vi skal beholde matverdikjeden ute i distriktene. Å produsere mat har ikke den statusen det fortjener i vårt samfunn og det er en nøkkelfaktor om vi skal få ungdommen til å gå inn i yrket. Vi er avhengig av at flere unge velger bondeyrket fremover.

Et annet moment er: Norge har pr dags dato en selvbergings-/ selvforsyningsgrad på under 40 %. Selvforsyningsgraden historisk lav. Likevel legges frodig matjord ut til tomter og veier. Det skulle ikke vært lov. Og det verste av alt. Politikerne gjør dette med åpne øyne. Det finnes alltid såkalt «gode» argumenter.

I media leser vi om industri både i medgang og motgang. Og det er bra. Med sjelden leser vi om det som skjer i landbruket. Om bønder som kjemper for sin eksistens. Om bønder som satser. Om gårdsbruk som blir nedlagt i et forrykende tempo. Jeg vil si at bøndene og småbrukerne er en av Norges viktigste næringsutøvere. Hva om ikke de hadde vært? Jeg sier som en tidligere kjent politiker: Tenk selv! Det burde vært et større søkelys på landbruket og på bønder.

Så mener jeg at vi alle har et ansvar. Det er viktig at både politikere og næringen selv snakker opp landbruket og ikke ned. Unge mennesker har store muligheter i dag til å utdanne seg til attraktive yrker med gode lønnsbetingelser og mye fri. Dersom landbruket skal konkurrere med dette er det første bud at vi som politikere og bøndenes fremste tillitsmenn og kvinner snakker opp landbruket istedenfor å fremheve alt som er vondt og vanskelig. For det er så utrulig mye som er positivt.

Alt dette har jeg som politiker erfart og sett i Orkland. På besøk på besøk hos melkeprodusenter. Produsenter som driver med gammeldags båsfjøs og de som driver med løsdriftsfjøs med melkerobot. Senest hos et relativt stort løsdriftsfjøs i Lensvika. Utrulig nyttig for oss som politikere. Vi må lære og vi må se med egne øyne. Det som kjennetegnet disse driverne er en stolthet over yrket, og en sterk fremtidstro.

Og det er bra. De ressursene vi har fra jorda vil muligens i overskuelig fremtid bli avgjørende for om vi skal «overleve». Og det gjelder over alt, ikke bare andre seder. Også her i Trøndelag. For sannheten er at vi kan spise mat, og ikke så mye annet.

Jeg slutter med de siste linjene av Rolf Jacobsens «Den lille bonden». De er så flotte og sanne.

«Men døren har han ennå litt på klem, den lille bonden.

Han hører når graset gror

og når jorden på nytt skal føde.

Han som har tapt. Til nå. Men som vi kanskje må spørre snart

om veien. Dit vi kom fra.

Der det gror.»

Med hilsen en som fremdeles er optimist på landbrukets vegne.