Ja, av og til drømmer jeg meg tilbake. Til tiden da verden var liten og bygda var verden. Til tiden da vi Kurt Foss & Reidar Bøe var i skuddet og sanger som «Blåveispiken», «De nære ting» og «Nordlandsnetter» var toppslagere. Og pleide jeg å gå til en nabo om hette Jan Ribe. Han hadde grammofon. Det er da jeg kommer på det. Mors formaninger. Og det er rart, de samme drømmene kommer tilbake, gang på gang.
Min mor pleide å si til meg: «Du skal ikke spise mat i fremmede gårder». Det satt veldig i meg. Og jeg husker mange episoder om det. Du skal si at du nettopp har spist hvis noen byr deg noe. En gang hadde jeg vært ute hele dagen og var skrubbsulten. Så sulten at det nærmest gjorde vondt. Jeg var hjemme først, men der var ingen. Jeg gikk over til Gjermund. Og der hadde de kjøttkaker i brun saus til middag. Ida, mor til Gjermund ba meg sette meg og bød på middag. «Nei takk, svarte jeg. Jeg har akkurat spist, la jeg til. De gangene jeg syntes at jeg måtte ta noe etter å ha vært nødet både tre og fire ganger, forsynte jeg meg svært forsiktig.
Men en gang skar det seg. Jeg var hos naboen, Betty, og der hadde de nettopp bakt lofotlefser. Et helt fat med ny smurte lefser sto på bordet. Luktet godt gjorde det også. Jeg ble nødet til å ta en. «Nå må du spise», sa Betty og nødet på meg ett stykke til. Og slik fortsatt hun helt til fatet var tomt. Hjemme fortalte jeg ingen ting.
En uke etterpå var det «samling» hos naboen. Møte i Misjonsforeningen. Vi ungene var nysgjerrig og samlet oss under stuebordet og satt og lyttet. Interessant. Blant annet ble det lest opp brev fra misjonærer langt ute i verden. Kina, tror jeg. Og så var det salmesang, noe vi syntes var kjedelig. Så var det kaffe og kaker. Da helst lofotlefser.
Jeg ante fred og ingen fare der jeg satt. Plutselig sa Betty: «Vet dere, jeg hadde besøk av lille Torstein her om dagen. Og han var sulten. Han spiste opp et helt fat med lefser helt alene. Man skulle ikke tro de får mat hjemme hos dem». Det var som om noen hadde stukket en kniv i ryggen min. Ikke hadde jeg bedt om lefser. Og jeg sa nei takk til flere stykker, men Betty nødet med til «enda et stykke til». Jeg følte dette som svært urettferdig og direkte galt. Da de andre damene satte i en latter tok gråten meg. Med gråten i halsen sprang jeg på dør. Hjem og der fortalte jeg om hendelsen. Da skal jeg si det ble fart i «gamla». Hun hev på seg gammelkåpa og for på dør. Og jeg har hørt at det var litt av et oppgjør hun tok med naboen i full offentlighet. Neste dag kom Betty på besøk hjem til oss. Hun ba pent om unnskyldning. Jeg tror ikke jeg tilga henne så på direkten, men som man vet; tiden leger alle sår.
Jeg startet denne statusen med å snakke om drømmer. Hva er min? Ikke store og spenstige, men liten og enkel. Drømmen min er å sitte ved havet, ta en kald pils, og bare lytte til dønningene som kommer rullende fra den store veden.
Comments