Jo Nesbø har laget en fin sang om håp. Den starter litt trist. Det er den klassiske historien om kjærlighetssorg. En sjømann får et brev fra dama si om at det er slutt mellom dem. Han går på land i en fransk havneby, sanseløs av sorg. I et bakrom til en bar finner han en som driver med tatovering. Han får beskjed om å svi vekk navnet på kjæresten, som er tatovert inn på armen. I stedet skal han skrive et ord. «Det er ikke kjærlighet,» sier han. «Det er ikke tro. Men håp.»
Også vi som driver med politikk behøver håp. Hvis ikke kunne vi like godt først som sist gitt opp. Vi trenger et ord på tre bokstaver. «Nå står det over hjertet med et anker til pynt tre blåsvarte gotiske bokstaver,» synger Jo Nesbø. Og de tre bokstavene danner ordet HÅP. Håpet har et symbol. Det er et anker. Det er en symbolikk i dette. Det minner oss om at vi trenger et ankerfeste til livet vårt. Noe som er større enn oss selv. I politikken de ideene og sakene vi går til valg på. Og da er det å håpe at innbyggerne mener det samme. Mens vi venter på valget kan vi lytte litt mer til sangen om Håp. Jeg har også tatovert inn et anker, et hjerte og et ord på fire bokstaver på min arm. Og ordet er Elsa. Det er mitt private ankerfeste.
Det snakkes om politikerforakt i Norge. Politikerne fjerner seg fra velgerne etter at de er blitt valgt. Det er synd at det skal være slik. Men slik oppfattes det. I stedet for politikerforakt vil jeg heller kalle det politikernes forakt for folket.
Den som leser dette kan finne på å spørre: Men du da, Torstein? Hvordan er det med deg? Du er jo også en politiker, og er sikker ikke et hår bedre. Jeg skal svare og jeg skal være dønn ærlig. Men det blir jo et subjektivt svar, så ta det for det det er. Jeg er en litt uvanlig politikertype. Det har jeg alltid fått hørt. Ja, jeg er det, og det har jeg alltid vært. På godt og vondt. Jeg står for det jeg sier. Av og til kan jeg nok gå for kjapt og hurtig ut i saker jeg brenner for. Jeg merker det det selv av og til at det går i raskest laget. Men når jeg er indignert så snakker jeg slik at folk forstår hva jeg mener. Og jeg er glad for en attest jeg har fått i brevs form. «Er det noen som uttrykker seg folkelig i politikken, så er det du, Torstein. Du serverer aldri politikersvada, du har evnen til direkte tale. Da skjønner vi hva du mener.» Jeg sier takk, til avsendere. Du leser sikkert dette, da vi er venner her på FB.
Hva skal jeg si til det? Jeg er slik skapt at jeg tenker ikke først og fremst taktisk. Jeg ser meg veken til styrbord eller babord. Jeg tenker rett frem. Jeg håper at folk oppfatter meg som en rettskaffen politiker, ikke en som har baktanker om å oppnå ett eller annet. Jeg håper at jeg med min politiske væremåte har truffet folkesjela her i Orkdal. Hvis ikke, så er det for sent. Jeg er nok for gammel til å endre meg noe særlig.
Nå synes dere vel at dette var vel mye selvskryt. Mulig det, med jeg sa jeg skulle være ærlig. Og da måtte det bli slik. Og heldigvis så en det mange her i Orkdal som synes det er fint en «rebell» som meg i styre og stell og som kanskje stemmer på oss. Hvis ikke, da blir det meste som før.
Jeg slutter med følgene; «Det finnes et lite ord som heter: håp, det skjønneste i menneskets språk.»
Comments