«Ingen skjønner hva jeg sier. Og ingen aner hvem jeg er. Og ingen spør hvor jeg kommer fra. Forresten er det ingen her», synger Ole Paus. Du verden hvor rett han har.
I og med at jeg tar en periode til i politikken, så må jeg vel følge dette opp med det som jeg synes er viktig å fronte i mitt politiske virke. Jeg husker en som sa til meg direkte. «Det er forferdelig å bli gammel.» «Mat får vi. Tak over hodet har vi. Medisin får vi. Men det er også alt. Vi er så alene. Vi er så ensom. Vi svinner hen, både i hode og kropp.» Dette skjer her i Orkdal fortalte han. Tro det eller ei. Jeg tror på han.
Jeg skulle ønske mange partier som bryr seg om de gamles følelse av ensomhet og redsel? Om det å bare sitte uten kontakt og aktivitet. Mulig de gjør det, men de er så utrulig stille. Og det skal vi ikke være. Ensomhet er en kjempeutfordring. Kan dere forstå følelsene når øynene ikke ser å lese og ørene ikke klarer å høre. TVn blir ubegripelig. De skulle så gjerne komme ut å se folk, oppleve ting, men de kan ikke. De kan helt enkelt ikke mer. Orker ikke, og dermed tilbringer de dagene alene inne. Uendelig trist. Så kan sikker noe si at dette bare er enkeltskjebner og ikke et bilde av eldreomsorgen slik den virkelig er. Mulig det, men disse enkeltskjebne er ganske mange og totalt uakseptable.
Men nå er det nå engang slik: Å være industrikommune nr. 1 er hyggelig å snakke om. Å få skryt av alle de fine idrettsanleggene er også trivelig. Det setter Orkdal på kartet. Men å få oppslag om mindre bra eldreomsorg, det er ikke så trivelig. Og det snakker man ikke særlig mye om. Jeg snakket med et eldre ektepar på en av mine spaserturer rundt Vannspeilet. Vi kom inn på dette med eldreomsorg. Mannen sa: «Det er et helvete å bli gammel.» Skal vi ha det slik? Nei, og atter nei, sier jeg. Dette skal jeg fronte så lenge det er pust i meg.
Men klarer jeg å leve opp til de forventninger jeg har gitt meg selv og andre?
Rudyard Kiplings kjente dikt «If» har gitt mot og inspirasjon til mange. Jeg har diktet i bokhyllen, og det hender jeg blar i det. Ingen kan oppfylle alle de «hvis» han nevner, likevel kan diktet være en stor motivasjon. Her er et utdrag i André Bjerkes oversettelse: «Hvis du kan våge alt på samme terning, et enkelt kast på livets spillebord – og tape alt – og gjenoppta din gjerning, men aldri nevne tapet med et ord. Hvis du kan ta din tørn og aldri gi deg, men sette inn hver fiber av din kropp og holde ut når alt forstummer i deg unntagen viljens røst: «Gi aldri opp!» Diktet slutter slik: «Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden med seksti solsekunder, da som lønn, er jorden din med alt som finnes i den, og – enda mer – du er en mann, min sønn!»
Dette mannsidealet er ikke enkelt å nå opp til, men hadde uten tvil noe for seg. Også i dagens samfunn hvor det meste blir lagt opp i hendene våre. Men likevel, mange av oss går rundt i hverdagen med bekymring og angst. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt. Legg til side disse ordene. Jeg tror ordet takknemlighet er mye viktigere. Når man står fast i livet sitt, eller at man har opplevd ting som har vært vanskelig og tøft, da kan det være en fordel å henvende seg til ordet takknemlighet.
Og jeg kan i stedet si til meg selv: Jeg er takknemlig for at jeg er frisk. Jeg er takknemlig for at jeg har sovet godt i natt. Jeg er takknemlig for at jeg har en flott og snill kone.
Jeg slutter med å si som så: «Vær takknemlig for det du har, så vil du ende opp med å få mer. Hvis du konsentrerer deg om hva du ikke har, vil du aldri, aldri få nok». Og da vil bekymringen og angsten ta overhånd.
Comments