Hei. Jeg har vært ganske åpen her på «Torstein hjørne». Jeg har skrevet om det som har opptatt meg. Og jeg har mange ganger vært ganske så privat. Mange har negative meninger om slikt, men jeg synes det er rett. Internett gir plass til alle og muligheten til å dele sine meninger. Enten med en utvalgt «vennekrets» eller med gud og hvermann, om man vil. Men så er det slik, og det bør man ta inn over seg, at man skal stå for det man skriver. Hvis man ikke kan stå for meningene sine, kan man vel like godt holde dem for seg selv.
Men av og til slår tanken meg. Hva er vitsen? Hva er vitsen med å skrive disse små historiene? Jeg skal gi svaret selv. Vitsen må være å si noe som andre er interessert i. Noe som kanskje kan berøre andre. Det være seg kjærlighet, sorg, lengsel, sinne og anger. Da blir det personlig og nært og av og til til glede for andre. Eller til irritasjon for andre. Begge deler engasjerer.
Hørte på radioen at en av ti mennesker til enhver tid er deprimerte. Hva kan grunnen være til det? Årstiden vi nå er inne i? Vinteren er tiden hvor lyset er mest fraværende. Årstiden kan minne om slutten av livet. Derfor blir mange deprimerte av det.
«Vi er alle døgnfluer, både den som husker og den som huskes. Alt er flyktig. Glem aldri at du snart er ingen, ingensteds», skrev keiser Marcus Aurelius for kjempelenge siden. Slike setninger, og meningen bak dem, kan nok bidra til å gjøre noen mennesker deprimerte. For hva er egentlig vitsen? Hvorfor skal vi bygge sandslott når bølgene snart kommer og visker dem ut?
I den senere tid har jeg av og til tenkt tanken oftere og oftere: Skal jeg fremdeles stå som medlem i den norske kirke? En kirke som er på glideflukt i mange store og viktige saker. Men det har blitt med tanken. Jeg er fremdeles medlem i Den norske kirke. Hvorfor? Jeg kan ikke se noe alternativ. Det er gode grunner til fortsatt å bli. Kirken gjør mye for mange enkeltmennesker. Både for fattige og rike. Gateprestene i f.eks. Trondheim Bymisjon gjør svært mye for de som behøver det aller mest. Og så har vi dette med å tilhøre et fellesskap. Som sagt, det er mange og tunge grunner til å være medlem i kirken. Men det er noe som heter. «Den man elsker, tukter man». Derfor har jeg sagt og nå gjentar jeg: Kirken bør tenke seg om før den går inn med sterke meninger i store politiske spørsmål. Da støter man folk fra seg. Kirken bør i stedet spørre seg: Oppfattes Den norske kirke i større grad som en kirke full av meninger enn en kirke full av mening? Gjør den det, da er vi på feil vei. Det bør Vårherres bakkemannskap være seg bevist.
Hva synes dere? Var dette noe å ta med seg?
Comments